hjernestimulering

# Introduksjon Glaukom er en øyesykdom som skader synsnerven, og forårsaker **tap av sidesyn**. Når skaden først har oppstått, kan konvensjonelle behandlinger (som å senke øyetrykket) ikke gjenopprette det tapte synet. Forskere har derfor undersøkt om **ikke-invasiv hjernestimulering** kan bidra til å forbedre gjenværende syn. To vanlige metoder er **transkraniell likestrømsstimulering (tDCS)** og **transkraniell magnetisk stimulering (TMS)**, som påfører svake elektriske eller magnetiske pulser til hodebunnen for å modulere hjernens aktivitet. Små studier har testet slike teknikker på glaukompasienter for å se om visuell prosessering (kontrastfølsomhet, synsfeltdefekter osv.) kan forbedres. Vi gjennomgår disse pilot- og kontrollerte studiene, og noterer hvor elektroder eller spoler ble plassert, stimuleringsinnstillingene, de målte synsforbedringene, og hvor lenge disse forbedringene varte. Vi diskuterer også mulige mekanismer (som å øke hjernens plastisitet eller redusere nevral «støy») og viktigheten av gode placebokontrollerte studiedesign (siden øvelses- eller placeboeffekter kan etterligne forbedring). ## Hjernestimuleringsteknikker **tDCS** bruker en mild, konstant elektrisk strøm som påføres via elektroder på hodebunnen. Avhengig av polaritet kan det øke (anodal) eller redusere (katodal) kortikal eksitabilitet. Vanligvis plasseres én elektrode over det målrettede hjerneområdet (ofte den **okkcipitale synsbarken**), og den andre elektroden (referanse) plasseres et annet sted (f.eks. kinnet eller pannen). Behandlingsøktene varer ofte 10–20 minutter ved 1–2 mA. **TMS** bruker korte magnetiske pulser gjennom en spole for å indusere elektriske strømmer i den underliggende cortex. Begge metodene har blitt brukt for mange hjernesykdommer; for synet er målet å «styrke» gjenværende synsfunksjon ved å aktivere plastisitet i synsbanene. ## tDCS ved Glaukom I glaukomstudier har forskere generelt rettet seg mot **synsbarken (okkcipitalnippen)**. En nylig randomisert studie lot pasienter motta én økt med **anodal tDCS (a-tDCS)** ved 2 mA i 20 minutter. Anoden ble plassert ved Oz (midtre bakhode) og katoden på kinnet. Denne enkeltøkten forbedret synsfeltets deteksjonsnøyaktighet (omtrent 3–5 % forbedring i høyoppløselig perimetri) moderat sammenlignet med placebo ([pmc.ncbi.nlm.nih.gov](https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC11421665/#:~:text=A%20single%20session%20of%20a,may%20not%20be%20clinically%20meaningful)). De multifokale visuelt evokerte potensialene (mfVEP) viste også litt høyere signal-støy-forhold og raskere responser etter a-tDCS. Disse forbedringene var statistisk signifikante sammenlignet med placebo, men **svært små** i størrelsesorden, omtrent på nivå med test-retest-variabilitet ([pmc.ncbi.nlm.nih.gov](https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC11421665/#:~:text=A%20single%20session%20of%20a,may%20not%20be%20clinically%20meaningful)). Med andre ord, synet ble bedre på noen tester, men bare med noen få prosent, noe som kansk

Hjernestimulering ved Glaukom: tDCS, TMS og Modulering av Synsbarken

Klar til å sjekke synet ditt?